Ingvar den vidfarne

De skip som svenske brukte på de russiske elvene var relativt små.

Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog, det såkalte «Ingvarstoget», mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen Yngvars saga víðförla hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner.

Bevitnet på runesteiner

Ingvartoget er dokumentert i flere runesteiner i Sverige. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden. Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr ‘de åtte hundre’), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands.

I henhold til den islandske sagaen om Ingvar var det kun ett skip av rundt 30 som kom tilbake. De 26 runesteinene vitner om ferden, men er sparsommelige med ordene og nevner ikke det enslige skipet. Den mest vanlige frasen er tilsvarende til den ene på Gripsholm-runesteinen som står utenfor Gripsholms slott i Södermanland:

De døde i øst, i Serkland.

På en annen står det:

Tola lot denne steinen reise etter sønn Harald, Ingvars bror.

De dro som menn

fjernt etter gull

og østerled

gavmildt matet ørnen

De dro sørover

til Serkland

Slektsforhold

Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære.

Ferden mot øst

Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget.

Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Svjatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Jaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske hav) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet.

Gud hjelpe deres ånder

I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv.

Hvor mange som døde eller overlevde vet vi ikke, bare at et fåtall synes å kommet tilbake til Sverige igjen. I Uppland, Södermanland, Østgøteland og Västmanland finnes det utallige runesteiner over de som forsvant i Ingvarstoget. Blant disse er Gunnleiv fra Vi noen mil vest for dagens Stockholm:

Andvett og Karr og Gaute og Blese og Djerv reiste denne steinen etter Gunnleiv, far sin. Han falt i østerled med Ingvar. Gud hjelpe deres ånder.

Eller i original norrøn tekst:

Andvettr ok kiti ok Karr ok Blesi ok DiarfR þæiR ræistu stæin þenna æftiR Gunnlæif, faður sinn. Hann fell austr með Ingvari. Guð hialpi andinni.

Ettermæle

Ingvar den vidfarne mislyktes med sitt hærtog og etter hvert døde handelen østover ut, men da hadde den i løpet av 300 år brakt med seg rikelig med kostbarheter til Sverige, noe de rike oldtidsfunnene av gull, sølv og mynter, blant annet på Gotland, viser. Selv om Ingvars reise var en vikingferd med plyndring som mål, var det fredelige handelsferder også hvor bønder, fiskere og håndverkere utvekslet varer mellom øst og vest. I tiden mellom 900-tallet og 1100-tallet vokste de viktigste handelsbyene opp rundt Østersjøen.

Litteratur

Otto von Friesen 1910: «Hvem var Yngvarr enn vidförli?», Fornvännen, s. 199-209
Henriksen, Vera 1988. Eventyrsagaen, Aschehoug
Ingelman-Sundberg, Catharina (2002): Boken om vikingarna, Prisma. ISBN 91-518-3317-4
Larsson, Mats G. 1990. Ett ödesdigert vikingatåg. Ingvar den vittfarnes resa 1036-1041, Atlantis (med oversettelse av sagaen til svensk)
Overbye, Stine: «Svenske eventyrere finner vikingenes snarvei til Østen». Illustrert vitenskap, nr 1, 2005

Eksterne lenker

The Saga of Yngvar the Traveller ved Peter Tunstall (engelsk)
Yngvars saga víðförla ved Guðni Jónsson (norrønt)
Ekilla bro^{[død lenke]} – Om runesteinen for Gunnleiv fra Vi